03. August…
Catalyzator på tomgang…
Det har gått dårlig denne sommeren og aktivitetsnivået er faretruende lavt. Nødvendige gjøremål blir stadig utsatt og gir en svært så amputert livsstil og tilværelse for garasjeboeren. De siste årene har dataen vært et håpets strå i det store havet for Catalyzator og daglige skriblerier har vært et redskap for å forstå regelværkene og å forsøke å bli hørt/sett og om mulig å oppnå et mer tilrettelagt system for å greie dagliglivet men det kan virke som om ingenting nytter for den som er utstøtt (les: ufør og hjelpetrengende) Trynetillegg og popularitestfaktor er det som råder og den som ikke har noen til å sloss for sine rettigheter blir ikke hørt.
Hva skal en skrive for å komme videre… hvordan skal en formulere seg i sin tapte bakgård… hvem skal en henvende seg til… hvordan ?
Knipse et foto… en dag… redigere fotoet kanske neste uke… skrive på en begynnende tekst uken derpå og kanske iløpet av ennå ei uke vil webben vise hva hun tenkte på dersom hun selv kan huske det når hun våkner igjen…
Fotografering var en av Catalyzator sine nye “hobbyer” i en ellers så aktivitetsløs verden som utviklet seg og selv dette har denne våren og sommeren blitt begrenset til mindre enn en håndfull klikk ut av vindusglugga. Webben har ikke fått sine daglige oppdateringer lenger og ropene fra skogen har forstummet i en tåkedis av tapthet. Daglig kamp for å orke å spise smakløs mat, daglig kamp for å tenke ut nye muligheter og en daglig kamp for å finne løsninger for virkemåter har ikke ført frem til noe annet enn venting og stillstand og stadig mindre håp i en stadig svakere kropp. På den possitive siden kan en notere seg at det visstnok kun er et håndfullt anntall dager hvor Catalyzator ikke har klart å få i seg mat så hun har fremdeles stor tro på at overlevelsesinnstinktet fremdeles er i aktivt modus.
Når en stadig oftere må nedprioritere ting i livet fordi kroppen ikke lenger tillater at en lever sitt normale liv og til sist tvinger en til å be om hjelp så gjør en jo ikke det fordi en ikke har noe annet å gjøre liksom… å be om hjelp er ikke en hobby eller ei tidtrøyte… å be om helsebistand og nødvendig medisinsk oppfølging er heller ikke noe en ber om for morro skyld eller i mangel på interesser eller hobbyaktiviteter… Hvem får hjelp og hvorfor får de hjelp ? Har de gode advokater ? blir hjelpen krevd av familie/samboere/ektefeller ? er det et nabolag som krever hjelpeordninger for at den hjelpetrengende ikke skal skjemme ut grenda ? ligger en tilfeldigvis til skjendsel i kommunens blomsterbed ? eller har en stjålet et skarpladd våpen i narkorus og skutt en tilfeldig forbipasserende på veien mellom sosialkontorets lønnslippsavdeling og vinmonopolet ?
Ved forrige valg (kommunevalg) fikk jeg som vanlig den fantastisk gledelige opplysning om at flere av de politiske partiene ville stille opp og frakte uføre til stemmeurnen dersom det var behov for transport. Hvor er disse smilende hjelpende politiske pratmakerne i hverdagen mellom valgdagene ? hvor er daglilivets hjelpeordninger for den som har fallt utenfor systemet på grunn av sykdom ? Jo… faktisk fikk jeg i fjor sommer besøk to ganger fra kommunens levekårsutvalg og setningene som ble uttalt var blandt annet: Du skal da ikke bli sittende her alene uten hjelp, du burde jo ut og studere og leve og… og… og… ? hallo ? hvor ble det av de fine ordene som ble uttalt ved mitt spisebord ? over ett år er gått og jeg må innrømme min tåpelige håpfulle opptimissme som forsvant ned i kloakken med levekårsutvalgets utsendte pratmaker. Kan jeg få lov å kalle dere idioter ? løgnere ? gulerotkvakksalvere ? politiske smilejålemikker ? nei… det kan jeg vel ikke så da gjør jeg det heller ikke og stilner min gråtkvalte stemme…
god natt. .
