03. August…
Catalyzator på tomgang…
Det har gått dårlig denne sommeren og aktivitetsnivået er faretruende lavt. Nødvendige gjøremål blir stadig utsatt og gir en svært så amputert livsstil og tilværelse for garasjeboeren. De siste årene har dataen vært et håpets strå i det store havet for Catalyzator og daglige skriblerier har vært et redskap for å forstå regelværkene og å forsøke å bli hørt/sett og om mulig å oppnå et mer tilrettelagt system for å greie dagliglivet men det kan virke som om ingenting nytter for den som er utstøtt (les: ufør og hjelpetrengende) Trynetillegg og popularitestfaktor er det som råder og den som ikke har noen til å sloss for sine rettigheter blir ikke hørt.
Hva skal en skrive for å komme videre… hvordan skal en formulere seg i sin tapte bakgård… hvem skal en henvende seg til… hvordan ?
Knipse et foto… en dag… redigere fotoet kanske neste uke… skrive på en begynnende tekst uken derpå og kanske iløpet av ennå ei uke vil webben vise hva hun tenkte på dersom hun selv kan huske det når hun våkner igjen…
Fotografering var en av Catalyzator sine nye “hobbyer” i en ellers så aktivitetsløs verden som utviklet seg og selv dette har denne våren og sommeren blitt begrenset til mindre enn en håndfull klikk ut av vindusglugga. Webben har ikke fått sine daglige oppdateringer lenger og ropene fra skogen har forstummet i en tåkedis av tapthet. Daglig kamp for å orke å spise smakløs mat, daglig kamp for å tenke ut nye muligheter og en daglig kamp for å finne løsninger for virkemåter har ikke ført frem til noe annet enn venting og stillstand og stadig mindre håp i en stadig svakere kropp. På den possitive siden kan en notere seg at det visstnok kun er et håndfullt anntall dager hvor Catalyzator ikke har klart å få i seg mat så hun har fremdeles stor tro på at overlevelsesinnstinktet fremdeles er i aktivt modus.
Når en stadig oftere må nedprioritere ting i livet fordi kroppen ikke lenger tillater at en lever sitt normale liv og til sist tvinger en til å be om hjelp så gjør en jo ikke det fordi en ikke har noe annet å gjøre liksom… å be om hjelp er ikke en hobby eller ei tidtrøyte… å be om helsebistand og nødvendig medisinsk oppfølging er heller ikke noe en ber om for morro skyld eller i mangel på interesser eller hobbyaktiviteter… Hvem får hjelp og hvorfor får de hjelp ? Har de gode advokater ? blir hjelpen krevd av familie/samboere/ektefeller ? er det et nabolag som krever hjelpeordninger for at den hjelpetrengende ikke skal skjemme ut grenda ? ligger en tilfeldigvis til skjendsel i kommunens blomsterbed ? eller har en stjålet et skarpladd våpen i narkorus og skutt en tilfeldig forbipasserende på veien mellom sosialkontorets lønnslippsavdeling og vinmonopolet ?
Ved forrige valg (kommunevalg) fikk jeg som vanlig den fantastisk gledelige opplysning om at flere av de politiske partiene ville stille opp og frakte uføre til stemmeurnen dersom det var behov for transport. Hvor er disse smilende hjelpende politiske pratmakerne i hverdagen mellom valgdagene ? hvor er daglilivets hjelpeordninger for den som har fallt utenfor systemet på grunn av sykdom ? Jo… faktisk fikk jeg i fjor sommer besøk to ganger fra kommunens levekårsutvalg og setningene som ble uttalt var blandt annet: Du skal da ikke bli sittende her alene uten hjelp, du burde jo ut og studere og leve og… og… og… ? hallo ? hvor ble det av de fine ordene som ble uttalt ved mitt spisebord ? over ett år er gått og jeg må innrømme min tåpelige håpfulle opptimissme som forsvant ned i kloakken med levekårsutvalgets utsendte pratmaker. Kan jeg få lov å kalle dere idioter ? løgnere ? gulerotkvakksalvere ? politiske smilejålemikker ? nei… det kan jeg vel ikke så da gjør jeg det heller ikke og stilner min gråtkvalte stemme…
god natt. .
Heisann Frk_Meg
Kjipt å alltid havne mellom de berømte stolene ja og utrolig at det “alltid skal skje meg” men samtidig så er det vel bare sånn naturen er også ? Rå diskriminerende og forkaster det svakeste ledd… VelVel… Sola skinner etter en natt med slagregn, lyn og torden så det er vel håp om litt vakkert sommervær hos deg også 🙂 August er jo årets varmeste somoftest her omkring 🙂 Blir nok ikno stemming her heller har jo ikke fått svar på bilsøknaden ennå og mister liksom troen på noensomhelst av de politiske mulighetene… I will survive… vet bare ikke hvordan ennå Hehehe Klem til både deg, Skattan og Katten 🙂
Hei Cata.Blir trist av at det ser så håpløst ut for deg. Det skulle ikke vært nødvendig i vårt land at noen må be på sine knær etter hjelp. Ingen får min stemme,men det er for det jeg ikke er Norsk….
Skatten og Meg er hjemme fra blikkboksen,dårlig vær, trange kår, vi kan snu oss helt som vi vil om jeg bare får tatt meg sammen og rydda litt. Sommeren :Jeg håper den ikke er over for da har det blitt alt for lite påfyll av det man skal leve på resten av høsten og vinteren.
Klem fra Skatten,Katten og Frk:)
Heisann Ulla
Hehehe nei det er vel for mye forlangt at det skal nå ut noe hjelp hit i skogen leeeeeeeeer og husk; jeg har vært ufør i mange mange år mens det kun er de siste ti årene jeg har forsøkt å få hjelp og de siste fem årene jeg har vært i behov av rullestol så jeg kan vel ikke forvente at det blir reaksjon med det første nei… *tviholder i kølappen* … Døgnvill er det nok flere som blir sånn uttafor allfarvei… Jeg er jo i manko på sosialt nettverk her utti skauen og internett er liksom ikke begrenset av døgnrytmen i ola-dunk-landet så jeg bruker ofte å sitte ved daten når kroppen er i best mulig form og det er ofte kveld og sent på kveld så døgnet blir igrunn litt rart ja… men kanske værst or hjelpeordningene som er låst til døgnrytmer som ikke tar hensyn til syke og deffekte som trenger hjelp når de er syke og ikke nødvendigvis mellom klokka 08:00 og 15:00 ….. *sukk* Dagene går å det er liv i skrotten ennå 🙂 … PS-du kan jo veien Leeeeeeeer 🙂 Klem !
Neimen i svarteste, klarer de forstatt ikke å få fingen ut og hjelpe deg?? håper du klarer og holde motet oppe likevel, det må jo pinadø snart skje noe. Her hos meg har det vært mye styr siste året, min mor er blitt 80 år og har gått inn og ut av sykehus med brudd i ryggen, slag osv, men nå har vi heldigvis fått innvilget fast plass på sykehjem til henne, så da er hun i allefal$ li trygge omgivelser, hun ble helt døgnvill på slutten da hun bodde for seg selv og vandret ut midt på natten, ikke så lurt når du går med rullator og bor midt i sentrum.. Så nå er det tømming av lelighet som står for tur, skal begynne i dag . Har ikke fått tatt min årlige tur østover enda men satser på at jeg får en ledig helg snart. Kommer gjerne på besøk til deg hvis du vil / orker 🙂 klem fra Ulla
Heisann LilleYam
Litt bedre her, nå har jeg fått handlet inn litt proviant idag iallfall så nå er jeg iallfall litt på høyden med mat igjen 🙂 God klem til deg og takk for alle dine tanker som svever gjennom cyberhimmelen 🙂
Aner ikke hva jeg skal si, det er vondt å lese hos deg. Håper virkelig at ting skal snu til det bedre for deg.
Vil du ha en klem så lenge?
Tenker på deg.
Heisann Rosa
Ja… håp er en av gulrøttene som etter årtier har fått en vond bismak.
En blir liksom utslitt bare av å sloss for tapte rettigheter og på toppen av det får en stadig oftere avslag på avslag og at en ikke har gitt opp tidligere er vel bare fordi en egentlig har langt mer guts og ståpåvilje enn noen annen. Men et sted møter en alikevel veggen… enten den er selvsnekret eller satt opp av fagpersonell så er den umulig å klatre og kravene henger som en pærle på en snor oppover… laaaaaangt oppover…. Varm og god klem til deg også fra to og firbeinte i skogen 🙂
Blir enda mer lei meg enn jeg er i dag når jeg leser hvordan du har det. Er redd jeg ikke er særlig til trøst og støtte. Skjønner blogginga er vanskelig, det meste blir det. Har kutta den ut selv nå, og kutter ut det meste.
Selv om en har noen rundt seg som burde hjulpet, så skjer ikke alltid det, i allefall ikke her..
Ja, det er så mange som er flinke å love.. Stemme skal jeg ikke, det blir for vanskelig å få til, orker ikke. Men hadde jeg orka, så hadde jeg ikke gitt min stemme til personer som gir blaffen og har gjort det verre for oss som syke og trygdede i allefall.
Blir litt lei av å bruke ord som håp, en blir så skuffa gang på gang av ting og tang. Men en god klem sender jeg deg i allefall.. 🙂