03. Mars…
Catalyzator i tåka…

Det var ekstremt tungt å kravle seg opp fra horisontalen i dag og da jeg titta ut så jeg at tåka lå som et tjukt teppe innover skogen og humøret steg litt… Selv om kroppen missliker sånne værskifter stærkt så blir humøret alltid bedre når jeg vet det er mildvær og at det nærmer seg mer vårlige temperaturer.

Jeg følte meg nesten som en “ungfole” da jeg med knirkende ledd, kjink i nakken og svimmel som en karrusell klatret opp på krakken i gangen for å skue ut og knipse et “vårbilde” av smeltende hvit guffe i sydlig retning 🙂

Jeg strakk meg så langt jeg kunne og fikk også knipset et slikt vårlig bilde av tåka i nordlig retning ut av vinduet i gangen, og for den som er observant så kan min etterlengtede kommunale søpplakasse (som ikke tømmes fast om vinteren på grunn av dårlig brøytet vei) skimtes under brøytefonna og snøskavler på hjørnet langsmed veien bak stallen… Det er forøvrig liten vits i å betale i dyre dommer, eller utnytte venners arbeidskraft, for å få spadd frem nevnte søpplekasse så lenge den kommunale tømmebilen alikevel ikke kjører hit når det er snø på kartet *sukk* En kan virkelig lure på hva en betaler i dyre dommer for til denne kommunen ? ikke bare renovasjon og kloakk og annet slikt offentlig pålagte gebyrgreiser men eiendomsskatt i en av landets høyeste sjikt blir en flådd for og denne skatten får en ikke en verdens ting for tilbake… ? nei det er nok bare i tettbebygde strøk en har slike rettigheter.

Fristelsen ble for stor å jeg gjorde en bitteliten utflukt med CataCråssern i tåka litt lengre ut på dagen. På bildet sees det samme vinduet i gangen som jeg klatret opp på den berømte krakken på for å knipse bildene ovenfor her. Snøskavlene som foreløpig har sklidd ned fra taket når snart helt opp til vinduskarmen og det er fremdeles store mengder igjen der oppe…

Det er forøvrig langsmed den samme veggen som Nav-Hjelpemiddelsentralen vil montere rullestolrampe og dør inn til verandaen… bare for å nevne det liksom (‘o’) *smartinger*

På den andre siden av garasjen hvor jeg har inngangen min til verandaen og utkjøringa fra bilgarasjene er det svært lite snø på grunn av at takfallene ikke faller dit fra noen av bygningene og det er derfor jeg har mine povisoriske vinglete transportløyper til rullestolen plassert der og på bildet ser en sporene mine som rullestolen laget foran bilen på vei ut… kunne bare Nav-Hjelpemiddelsentralen forstå såpass og samarbeide om brukbare løsninger istedenfor å være så utrolig tværre og skape mer problemer enn nødvendig med sine både dyre og uakseptable ideer så ville jeg blitt et langt mer trivlig kasus å ha med å gjøre… men årene går å issolasjonen og vanskelighetene gjør meg nok mer skytelysten enn taknemlig under rådende forhold å det er kanske ikke så rart (‘o’) ? …

Å sånn ser det ut på litt avstand… Det er brøytet veien mellom tunene og snuplass så jeg kan bevege meg litt med CataCråssern nesten helt ned i skogen til “Nabo’n” men de siste 20-30 meterne er ikke hverken brøyta eller måket for fremkommelighet så her måtte jeg snu og kjøre hjem igjen og bortover veien er snøslapsen for dyp så den turen klarer ikke CataCråssern uten fraktehjelp…

“Nabo’n” hadde forresten besøk av et barnebarn for noen dager siden og han skyffla visst litt snø (sa hun iallfall) men langt fra slik at hun kommer ut med rullatoren sin og senest idag hadde hun et tominuttsbesøk av sin sønn men han hadde visst heller ikke tid til å hjelpe henne… JaJa… sånn går dagene her i nabolaget og vi kan vel forsåvidt nesten sies å være innesnødd ennå både “Nabo’n” og jeg men bilene er iallfall kjørbare begge to, JEPP tilåmed min BantoDostMobil fordi nå har det smelta såpass at jeg kan klare å løfte vekk rullestolskinnene å brumme ut på tur med bilen, må bare ha noe å frakte rullestolen med først *sukk*…

Men nå er jeg uansett glad og i godt humør for nå smelter den hvite guffa der ute og det betyr at våren kommer… SNART 🙂