15. Mars…
Catalyzator skuer mot et hvitt sørpete landskap…

Det har begynt å smelte voldsomt ute i alt det hvite og håpet om å se verden i farger igjen lysner for hver dag som går. Dog er et utall nye avslag mottatt og understreker med all form for tydelighet at samfunnet der ute ikke ønsker at Catalyzator skal delta eller ha noen glede av dets eksistens. Historien gjenntar seg på en brutal måte og Catalyzator har hverken krefter, makt, kunnskap eller hjelp til å overprøve slike juridiske termer som de bestemmende myndigheter slår i fleisen på henne. Slik var det da Catalyzator ønsket å fortsette i jobben sin i 1991-92 men ble avslått nødvendig hjelp… slik var det da Catalyzator ønsket rehabilitering i 1994-95 men ble uføretrygdet uten å bli hørt… slik var det i 2000-01 da Catalyzator for egen maskin klarte å gjennomføre treårig videregående på ti måneder men fikk avslag på attføring to uker før eksamen… Og slik er det nå atter igjen når Catalyzator ønsker å greie sitt daglige liv for egen motor men får avslag på avslag på avslag og det liksom kan leses mellom linjene at hun er møkk under skosålene hos saksbehandlerne og det eneste de er villig til å gi henne er en dose blåsyre…

BILDET: Fra kontorglugga mot nord kan veien bortover i skogen skimtes å komme tilsyne nå som snøen smelter…

–

Catalyzator må nok bare innse at det går nok ikke å drømme om håp lenger… det går bare nedover… psyken blir ødelagt av å måtte tryggle og be… mentalt blir hun knust av de utallige nederlagene hver gang hun tror på et håp i det fjerne… og uten mat og drikke… duger som kjent ingen og ennå mindre den som ser levende mennesker kun hvert halvår…

Når man har deffekter og sykdom og ikke klarer daglilivet med det påfølgende at daglilivets mangler tilåmed svekker helsen ytterligere så ernok resultatet gitt av seg selv og Catalyzator må velge om hun ønsker å fortsette kampen og derav bruke opp kroppens krefter… eller begrave kamplysten og gå til grunne i vansmekting…

Det er nå snart 800 arbeidstimer siden vedtakene om nødvendig hjelp for å greie daglilivet ble gjort og ingen timer er kommet Catalyzator tilgode… 800 timer vansmekting fordelt utover ca 3 års håp om et liv i det fjerne… ytterligere tre år med venting og null null null… grått null og ennå mer grått null…

BILDET: Opp på krakken i gangen… opp med hytteglugga… ut med en lang arm og knipse bilde av snøen som smelter…

–

I 2006 fikk Catalyzator et fyldig brev fra Helseminister Brustad sitt kontor med innføring i diverse hjelpetiltak hun hadde krav på… på nyåret 2009 fikk hun igjen samme ordlyden i et brev fr Helseminister Bjarne Haakon Hanssens kontor… ingen av disse brevene gir Catalyzator noen reell hjelp i daglilivet… kun paragrafer og regler som uansett blir negligjert av kommunens saksbehandlere…

Catalyzator er vergeløs mot disse maktgigantiske kjempene som ikke er interresert i at hun skal få leve…

Å sånn går dagene i skogen hvor intet er nytt under solen…

——————
OPPDATERT:

Etter at jeg skrev innlegget idag gikk jeg også “veien” over internettet og la inn følgende kommentar i Samhandlingsbloggen hos Helseminister Bjarne Haakon Hanssen i innlegget hans om et verdig liv …

Catalyzator Sier,
mars 15th 2009 at 1:37 pm Kjære Bjarne Haakon Hanssen !
Jeg prøver atter en gang å få din oppmerksomhet…

To ganger har jeg fra ditt kontor, Brustad i 2005/2006 og deg nå i 2009, mottatt fyldig brev med regler og rettigheter jeg har i min uførhetsituasjon men kommunen og de som avgjør min skjebne er ikke villige til å lytte eller å faktisk gjøre noe for mitt ve og vel.

Er du villig til å gjøre noe ?
Eller er det kun de sakene du får tv-dekning og mediapublisitet som vekker ditt innstinkt og iverksetter ditt departements handlingsevne ?

JEG ville nemlig ikke avvise deg dersom du tiltalte meg med behov om hjelp til noe i denne verden på internett som jeg klarer å beherske her jeg sitter ved dataen min utestengt fra en hel verden av samfunn og sosialt liv.

BILDET: Noen timer senere utpå ettermiddagen idag var snøsmeltingen et vakkert syn i nydelig vårsol…