5. Desember…
Catalyzator opplever noe possitivt…

Ja… denne dagen begynte egentlig for ett døgn siden da telefonen ringte på kveldinga her. Mannen som ringte var hyggelig og informerte om hva han hadde å by på og at han ville møte meg for å se nærmere på hva jeg hadde som grunn… og idag møttes mannen og jeg på min tomt i havgapet for å diskutere hus 🙂 Hans kone var et pluss for samtalen der hun klatrert rundt mellom furutrærne og beundret den mulige utsikten dersom noen tar jobben med å overtale en furuskogeier i nabohytta til et litt raskt vedhugg… og min gamle rullatorbrukende mor overvåket det hele med et smil på lur der hun hadde sneket seg med i bilen som en annen nysgjerrig nisse på lasset… uhu… nå fikk hun endelig se sin datter smile igjen og håpet om å kunne se sin datter “leve normalt” også ser ut til å kanske være innen rekkevidde i det året vi nå nærmer oss med stormskritt gjennom en mørk og regntung desembertid. Ja… jeg tror vel på julenissen selv om jeg aldri har sett han og han besøkte meg idag det er jeg ganske så overbevist om 🙂

Illustrasjonsfoto Koselig hus 🙂

PS… ja… nederlagene har forfulgt meg i alle år å jeg har mang en gang fått naivitetens straff midt i fleisen og det gjennstår foreløpig noen små detaljer… som finansiering foreksempel *sukk* å det må ordnes raskt… men jeg gir alikevel ikke opp å tro på at NÅ… NÅ ER DET MIN TUR ENDELIG og jeg skal være byggeleder via PC fra garasjen i skogen, bil / transport til meg og rullestolen min er jo som kjent noe NAV ikke syns jeg trenger og kommunens TT-kort holder til sånn ca en tur ut til byggetomta i det kommende halvåret som er stipulert byggetid… JA… det er virkelig enkelt å komme seg opp og ut av uførhetens klør i dette NAV-regimet en lever under… men jeg sier: JEG VIL !