13. Februar…
Catalyzator venter igjen…

Solen skinner sine vakreste stråler over snødekket landskap der ute… mens Catalyzator sitter å venter på drømmer som føles lengre borte enn noensinne. Det er unektelig til å miste både matlyst og livslyst av når en ser gjennom den virkelige dagboken og ser at historien gjenntar seg i det uendelige… slik Catalyzator har ventet og ventet og ventet helt siden det første åndedrag mens livet haster avsted og årene passerer uten å føre drømmene nærmere…

Catalyzator har oppfinnsomhetens hjerne og opptimistens naive tro og går fra det dypeste mørket hvor døden lokker med hvile og fred… …til å glede seg over morgendagens nyeste katalog over alt som kan kjøpes for den velbeslåttes lånte gull og grønne skoger…

“Mitt hjem… min borg… et fengsel og lenker jeg aldri slipper fri av”

Ordene fra dikterens sinn spinner videre i Catalyzator’s daglige liv og manglene overskygges av råtnende tanker og lukten av gammel naiv tro… årene gikk og årene fortsetter å gå mens håret klistrer seg til en febersvett panne og bakteriene spiser seg gjennom betongen som en gang beskyttet fra de onde maktenes klamme grep… I dag er i morgen og i går var likedan… provianten deles på dobbelte dager i ventetiden mens timene tikker usigelig sakte frem mot hvilen…

En vakker dag i skogen eller et sørgelig blikk inn i fremtiden som aldri kommer ? … Fredag den 13. er barnemat til sammenligning…

Å så kom Holger …

Å mer er det ikke å si om den saken 🙂

OPPDATERING…

Jeg vil skrive litt om ovenfor nevnte Holger…

Det er mange år siden jeg har sett Holger, det er faktisk mange år siden jeg husket at Holger eksisterte. La meg forklare: engang i 1998 så ble jeg brutalt nedslått og sendt i et fritt svalestypsvev over gressmatta nedpå jordet her av to merrer som ikke helt visste hvor de hadde beina sine og verden ble svart… jeg våknet etter et knapt minutt eller noe men “noe var borte” og jeg fikk en underlig følelse av å ikke vite men jeg visste ikke hva… Ei veninde som tilfeldigvis var på tunet da det smallt forsto alvoret og sendte bud på transport for å få meg inn på sykehuset og dit ble jeg fraktet av min venindes mor mens jeg møysommelig fortalte at: Her kjører jeg hver dag til jobben… NÆ… hvem har endra veien her ? å hva ? ….

Vel… på sykehuset ble jeg muligens sjekket ? men skal visstnok ha skrevet meg ut på eget ansvar litt senere på kvelden og ble fraktet hjem igjen av denne min venindes mor som jeg visstnok ringte til… Noen hjelp av lege eller slikt i ettertid har jeg ikke fått tiltross for utallige problemer som jeg selv synes å spore at har sitt utspring i nevnte ulykksalige smell… Hukommelsen har for det meste fallt på plass igjen hva gjelder tekniske ting… men langt fra alt er som det engang var i minnebanken og ikke slike ting som barndomsvenner eller bekjente fra før ulykkens tid… og der fantes Holger…

Holger bodde på andre siden av skogen og hadde motordilla… Jeg husker også at jeg var kjempesinna på Holger engang fordi han skremte hesten min med mopedknallerten sin… hver gang jeg kom forbi Holger sitt hus så smugtittet jeg om han var i nærheten og hva dem dreiv med i garasjen der. Vi hadde ingen felles venner tror jeg å han gikk på en annen skole enn meg å jeg torde ikke prate så mye med han men de få gangene som situasjonen bød seg så stoppet jeg og vi pratet litt. Pratetema var alltid hesten… jeg hadde hest som venn og hest som fremkomstmiddel og alle rundtomkring visste hvem det var som kom der på hesteryggen, dette var mange år før hest ble allemannseie på bygda og mang en hatsk kommentar og drittsleng ble resultatet men ikke fra Holger. Holger og hans familie var alltid blide. Jeg tror nok tilåmed jeg var litt forelsket i denne barske fyren som minnet om min egen utvandrede storebror som jeg var så glad i og som også hadde motordilla fra A til Å.

I dag fikk jeg minnene tilbake om Holger 🙂 det føles godt men samtidig som et tap… hvor mange mennesker i mitt liv har jeg mistet og hvor er de ? Jeg savner dere og håper en vakker dag å finne dere igjen. Men akkurat nå er jeg mest glad for Holger, kanske jeg aldri ser han igjen… men nå vet jeg iallfall at han finnes i minnene mine 🙂

Gode minner om Holger…