18. Februar
Catalyzator og den mulige snøballeffekten…

Etter et avisoppslag som Catalyzator selv ikke har fått lest fordi kommunen ikke bistår med elementær hjelp som de selv har vurdert at Catalyzator faktisk trenger så ble det noen telefoner på den skrøplige linja uti den dype skogen idag.

Først ringte en veldig hyggelig mann fra Moss som gjerne ville gjøre ærend av ulike slag for meg og inviterte meg til å ringe om han kunne bistå med noe. Videre så ringte det en rullestolbruker fra Moss som kunne fortelle om mange hjelpeordninger og at han synes jeg også burde få bedre tilrettelegging her i Rygge. Litt senere på dagen, en stund efter middag, så ringte ei kjempehyggelig dame fra Moss som hadde både 4×4 og stor iver på å rekke ut en hjelpende hånd og inviterte meg på shoppingtur og kafé 🙂 og til sist i en vinterhvit og mørk skogskveld dukket det opp en kjent stemme fra et koselig annsikt som hukommelsen måtte mange mange år bakover i tid for å finne frem minner om (også denne personen fra Moss)… Catalyzator hadde visstnok uttrykket seg i klar tale sistgang denne personen var innenfor en armlengdes avstand med følgende meget bevingede ord: De dådyrøynene der biter ikke på meg lenger !

Jaha… Med andre ord kan det tolkes dit hen at Catalyzator var minst like utilnærmelig for tjuefem år siden som hun er idag og årsaken til denne evige tilværelsen i singelhet er avslørt med en kraftsalve av felles latter…

Det ble en overraskende possitiv men også ubeskrivelig slitsom dag… Catalyzator har jo aldri vært noe “telefonmenneske” og det var faktisk en ganske hard påkjenning å sitte å prate i telefon men samtidig var det utrolig godt å få slike tilbakemeldinger fra likesinnede mennesker og mange glade smil ble utvekslet på telenor sin gamle kobbertråd i skogen idag. Selv om Catalyzator primært ønsker å være selvhjulpen så føles det unektelig godt å vite at enkelte mennesker kun er en kort telefon unna i nødens stund… kommunens hjelpeapparat har jo som kjent mange måneders saksbehandlingstid om du ber om hjelp der i gården.

Å som forventet… ingen telefon eller besøk fra hverken store eller små ansvarshavende eller andre i den kommunen Catalyzator faktisk bor i… men det kommer jo en dag i mårra også og den berømte drømmen om å få bedre tilrettelegging for å bli selvhjulpen i dagliglivet er ennå ikke oppgitt…

Så lenge det er liv er det håp 🙂 ja sånn går dagene i skogen hehehe 🙂